Døden på Oslo S

Da jeg var fem år gammal, lurte fatter meg med paa et slag ludo. Han visste ikke hva han gjorde. For helt siden dengang har jeg vaert fortapt i spill av alle slag. Jeg spiller alt mulig. Monopol, Scrabble, Scotland Yard, domino og sjakk. I sjakk faa jeg forresten alltid grundig juling av kompisen min, Proffen, som bor i etasjen under meg. en som du sikkert skjoenner av klengenavnet hans, saa er jo han proff paa de fleste omraader. Racer paa skolen og sputnik i fritida.

Men akkurat denne dagen var Proffen langt unna, og jeg hadde nettopp spilt bort femogsoetti spenn paa flipperspill paa en bule nede i Oslo sentrum. Jeg hadde rett og slett mista hue, som man sier. Det hoeres kanskje ikke saa jaevla farlig ut. Men de femogsoetti kronene var akkurat noeyaktig halvparten av de penga som mutter hadde sendt med meg for at jeg skulle kjoepe meg ei ny dongeribukse som akkurat da var paa salg i en butikk i Lille Grensen!

Og bare for å gjøre en ting helt klart med det samme jeg er i farta: Familien min har ikke egen pengepresse i kjeller’n! Vi har rett og slett dårlig råd. Mutter sitter i billetluka på et teater i byen, og fatter flyr rundt med håret nedpå ræva og trur han er kunstner. Blakk som ei kjerkerotte nesten bestandig.

Derfor var dette litt krise for å si det mildt. Dårlig samvittighet hadde jeg selvsgt også. Visste fordømt godt at mutter hadde jobba og slitt for disse stålene. Solgt billetter til gretne folk som ville ha seg en titt på Ibsen og det kjøret der. Hun hadde til og med prioritert meg framfor lille My, søstra mi, denne måneden. Ment at det var viktigere med ny skolebukse til meg enn at My fikk en ny bobledress å ødelegge i barnehagen. Jeg skal hilse og si jeg følte meg som litt av en helt der jeg sto og glodde på den forbannade stålkula der den sneik seg forbi ei mala puppedama og forsvant ned i hølet sitt.

Været var heller ikke stort å skryteav den dagen. Det var slutten av november, og akkurat den måneden er like fæli Oslo som alle andre steder i landet. Klokka var fem om ettermiddagen, og inn fra fjorden kom sluddetvannrett, mens himmelen over Postgirobygget og Oslo S var full av truende skyer, svarte som koksbinger. Det var som om det lå en ond ånd og lurte over byen. En ond ånd som når som helst kunne finne på å slippe seg ned i gatene og raserealt med jævelskapen sin. Og idet jeg fikk ansiktet fullt av nypiska snø, tenkte jeg at kanskje den ånden allerede hadde landa, at det var klørne dens som svei så jævlig og klorte meg helt innunder skjerfet.

Neida. Jeg er ikke overtroisk. Men jeg måtte virkelig se å få tenkt meg om, og det grundig. Finne på en forklaring til mutter. Og Pelle Pettersen, det er det jeg heter, tenker aller best når han sitte på en snackbar med en cola og en hamburger foran seg. Derfor dreide jeg inn på en Burger King helt nederst på Karl Johan.

Det var en hel masse mennesker der inne. Flere enn jeg som var blitt jagai hus av dårlig samvittighet og onde ånder. Jeg bestilte akkurat det som jeg nettopp nevnte, og fant meg en plass ved et bord som ikke var helt overfylt. To pakistanske typer på min egen alder drakk kaffe og snakka rasende fort med hverandre på urdu, og ei jente som hadde enda flere kviser i trynet enn det jeg har, drakk cola og glodde rett ut i lufta. Det var et selskap som passa meg bra.

Men situasjonen var selvsagt ikke hakket bedre fordi om folka ved bordet ikke var av det masete slaget. Hva i granskauen skulle jeg si til mutter? At jeg var blitt rana? Den var liksom litt syltynn. Jeg mener, femtenåringer er ikke så ettertrakta vilt for folk som driver med denslags. Sjelden vi flyr rundt med lommene fulle av gryn. Det beste ville vel kanskje være å si det akkurat som det var, og så legge til at det var fatter og det fordømte ludobrettet hans som hadde skylda. Men jeg likte ikke den løsninga noe særligheller. Jeg er vel ikke noe bedre enn de fleste, kan jeg tenke meg, men det vrengte seg liksom i meg når jeg tenkte på hvordan Den Grusomme Sannheten ville såre henne. Dessuten ville det jo tross alt være litt for kjiptå dra fatter med seg i dragsuget. Etter at han fikk sparken fra en lagerjobbnoen ukker tidligere fordi han ikke kom seg opp om morran, hadde nakken hans vært litt bøyd. Jeg var inne på tanken om å ringe Proffen for å høre om han kunne låne meg noen grunker, men det var en håpløs tanke som jeg bare kunne slå frameg med det samme. Han hadde forsøkt å bomme meg for en tierda vi gikk hjem fra skolen samme dag. Situasjonen var med andre ord svart som pipa!